Bryting – Olympias helter!
Oldtiden
Bryting er en av de eldste idretter, bl.a. er brytegrep nesten som dagens avbildet på klippemalerier i Egypt fra ca. 3000 f.Kr. I oldtiden var bryting den mest populære idretten i de olympiske og andre idrettsleker i Hellas, både som selvstendig øvelse og som del av antikk femkamp. Seieren gikk til den som først kastet motstanderen tre ganger i bakken, det var ingen vektklasser. Milon fra Kroton, som vant den olympiske brytekonkurransen seks ganger, regnes som antikkens mest berømte idrettsmann. En annen øvelse var pankration, en kombinasjon av bryting og boksing.
I Norden var det alminnelig med konkurranser i livtak eller krysstak. Det gjaldt å legge motstanderen på rygg ved å presse ham ned, løfte ham eller på annen måte bringe ham ut av balanse, benkrok var forbudt. I andre deler av verden oppstod det også tidlig spesielle bryteformer som til dels praktiseres ennå. Ofte er dette bryting hvor motstanderens belte eller trøye blir brukt til å feste grep, som i islandsk glíma og sveitsisk Schwingen.
Bryting i vikingtiden
Bryting var den mest utbredte idretten i vikingtiden. Den ble brukt i alle samfunnsklasser. Kvinner deltok også i brytekamper. Der vikinger kom sammen var alltid brytekamper en del av underholdningen.
Tor var brytingens gud, og som i Hellas var brytingen innlemmet i lovene. I lovsamlingen “Gragas” er bestemmelser for bryting beskrevet. Det fantes tre varianter for bryting: fribryting, glimabryting og råbryting.
– Fribryting og Glimabryting
Disse bryteformene var lek, og de var dypt forankret i folket. Guttene begynte brytetrening fra de var 7-8 år gamle, og mennene konkurrerte til de var langt oppe i årene. Det ble konkurrert i ulike klasser som bygde på styrke og ferdighet, og ofte arrangerte man lagkamper mellom forskjellige bygder.
Fribryting var litt forskjellig fra i dag. I glimabryting spilte ikke styrken så stor rolle som den tekniske ferdigheten og balansen. Bryterne felte hverandre ved å benytte lynraske bevegelser og knep, like mye med føttene som med hendene. Glimabryting benyttes i Skandinavia også i dag, og man tror den er beholdt nesten uforandret fra vikingtiden.